I lys av Unge Høyres hets mot samer hvor de fremmet forslaget om bordeller og kasino på vidda, så har jeg vært litt i tenkeboksen om dette handler om samehets, eller en hets mot Finnmark generelt. For ja, det er mye ufinheter mot samer, og vi skal ikke stikke under en stol hvor mye samene har gjennomgått av hets oppgjennom årene av både fastboende, men også uvitende folk sørpå som tror samene er et fordummet folkeslag som ikke kan noe som helst og som bare bedriver reindrift og joik.
Man kan undre seg hva disse samme folka mener om indianere, og andre urbefolkninger rundt om i verden. For historien gjentar seg verden over; Urbefolkning hetses, belæres av finfolk i dress og som kommer pengesterke inn og tilraner seg ressurser, mens andre stilltiende står og ser på både mobbingen og hetsen, samt forsøkene på å drive ut kulturen og essensen i folkeslaget. Fordi det ikke passer inn i A4rammene som politikere har bestemt.
Dog det er ikke bare dette som irriterer meg over Ung Høyres forslag, for da jeg i 1995, som ung kvinne, og mor, med en 9 mnd gammel baby under armen flyttet til hovedstaden. Full av livslyst, og klar for å finne meningen med livet i form av studier, fremtidig karriere og som mamma, så ble jeg møtt med både hets og motstand. Hvorfor? På grunn av hvor jeg kom i fra:
«Pul meg tjukk å ta meg sørover, hæ?» ble jeg møtt meg. Mange hadde faktisk forventninger til at jeg var kjørt på tjukka av en soldat som hadde vært i forsvaret nordpå, som var hjemmeboende på Østlandet og nå skulle jeg komme nedover å tvinge han inn i forhold. Grisk og grusom som jeg var; Førkja fra nord. Andre igjen forventet at jeg kun var ute etter å skaffe meg flere unger snarlig som den trygdesnylteren jeg var, fra Finnmark. For det var jo det vi Finnmarkinger var. Alenemødre med mange barn som staten betalte for, som slapp å jobbe, og som kunne leve herrens glade dager på barnetrygd og bidrag til disse stakkars guttene på Østlandet.
Jeg husker jeg var på leting etter leilighet til meg og min datter, hun var da to år, og jeg jeg fant en meget pen leilighet rett vet UiO. Jeg studerte da på Teologisk Fakultet. Jeg skulle på visning rett etter skoletid. Fruen som selv bodde i huset var meget interessert i at jeg skulle leie, siden jeg studerte rett ved, men jeg hadde ikke snakket med henne selv, fordi dette hadde gått via en av guttene i klassen da hans foreldre kjente denne familien som eide boligen fra før. Og de var interessert i meg som leieboer, helt til jeg kom på visning, da fikk pipa en annen lyd. For det første var jeg nordfra, og for det andre var jeg alenemor, og hun hadde faktisk en sønn på min alder som hun ikke ville skulle ha omgang med meg, fikk jeg vite. Jeg var direkte målløs! Mente hun virkelig at jeg var ute etter hennes sønn bare fordi jeg var alenemor og nordfra? «Det er sånn dere er dere jenter der nord fra» . Jeg gikk. Dagen etter spurte min klassekompis hvordan det hadde gått, og jeg fortalte at jeg ikke fikk boligen fordi jeg var alenemor, og nordfra. Han ble rasende. På kvinnemennesket. For han var oppvokst med nestekjærlighet og medmenneskelighet, prestesønn som han var.
Det er faktisk ikke første og siste gang mitt opphav fra nord har blitt brukt mot meg, etter jeg har blitt satt i bås. Og etter 23 år i «utlendighet» fra hjemfylket, så får jeg fortsatt servert latterligheter og fordummende spørsmål, hets og fjas fra folk; Spesielt de som er fra Oslo-området om Finnmark. Bor dere i tipi? Jeg bruker svare at det heter Lavvo. Går det reinsdyr i gatene? Da bruker jeg oppgitt svare at nei, de har isbjørnen spist opp. Og, når jeg får spørsmål om jeg flytta hit fordi jeg ble lurt av en kjekk militærgutt, så bruker jeg flire flåsete å si at nei, jeg skremte vettet av han, så han ble igjen der nord. For det er faktisk ikke å stikke under er stol at som Finnmarking, så får du hets, enda i dag. Dessverre.
Nann Jovold-Evenmo.
Comentarios