Jeg tar meg i det.
Gang på gang så gjør jeg det.
Selv om det er latterlig.
Kanskje er det min måte å slite med at jeg vil være frisk å kunne jobbe på?
Jeg ser hver eneste dag på jobbannonser.
Personalstillinger, butikkstillinger, og kontor.
Det er litt sånn vindushopping av jobbannonser, for de appellerer. De drar meg til dem som flue til sukker.
Jeg vet ikke om det er fordi jeg er ufør og har ikke klart å innse at min hverdag som yrkesaktiv er over, eller om det er denne fanden i meg som på død og liv skal.
Jeg innrømmer det; jeg søker faktisk på mange av jobbene også. For jeg ønsker faktisk bli tatt ut til intervjuer, få en seier. En seier over diagnosen min som sier;
FUCK YOU!
JÆVLA HEMICRANIA SOM ØDELEGGER BÅDE LIVET MITT OG ØKONOMIEN MIN!
Jeg har lyst å skrike det ut, så alle hører det. Men det går ikke. Man høres ikke med skrik og rop. Og da blir denne vindushoppingen min, og søknadene en form for lotto; Gamble med mitt mentale jeg. Kanskje jeg får napp? Bare for å si nei? Eller kanskje jeg får napp og tar jobben, og så sier «drit og dra til uføretrygden» og sliter meg gjennom arbeidsdagene, for å være totalt tappet for energi og helse etter kort tid. Hvem vet. Kanskje jeg klarer stå i jobb? Uansett. Jeg har tviholdt på skolebøkene fra Ledelse, HR/Personal, Jussen og Pedagogikken. Fordi jeg skulle ønske jeg fikk fullføre disse utdanningene som jeg hadde begynt på da jeg ble syk. Arbeidslivs-pedagogikk med Jussen i bunnen. Drømmen.
Marerittet er å være våken. Ikke kunne fullføre. Ikke få jobbe. Ikke ta del i noe i samfunnet. Den som tror at det å være ufør er morsomt kan prøve å leve på 13000 kroner mnd brutto et år, ikke være i jobb og føle man tar del i noe. Prøv det! Se hva du synes. Jeg liker det ikke. Jeg direkte hater det. Men jeg spiller russisk rulett med jobbannonser. For hva om jeg får napp. Hva da? Jeg vil jo så gjerne. SÅ tar hemicranien overhånd igjen, og jeg kaster opp, og må ta morfinen for å klare ri meg gjennom smertehelvetet igjen. Min hverdag.
Comments